Hvor mange mennesker har fått livskvalitet og helse ødelagt av amalgamfyllinger i tennene? Hvor mange sliter uten å forstå hvorfor de er syke? Og hvor mange kunne blitt friske dersom de hadde fått riktig medisinsk hjelp? Bruken av amalgam som tannfyllingsmateriale er tidenes største helseskandale, spør du meg. Hvor mange mennesker har fått livskvalitet og helse ødelagt av amalgamfyllinger i tennene? Hvor mange sliter uten å forstå hvorfor de er syke? Og hvor mange kunne blitt friske dersom de hadde fått riktig medisinsk hjelp?.”
”Eva” er en kvinne i femtiårene. Hun har brukt hele sitt voksne liv på å være syk og på å gjenvinne sin helse. ”Jeg har det godt i dag, sier hun. Men veien dit har vært lang og kronglete. Jeg er evig takknemlig overfor de legene som tok meg på alvor. De som hadde kunnskap til å forstå. De som så meg som et helt menneske.”
For ”Eva” startet helseproblemene tidlig i tenårene. Mavesmerter og fordøyelsesproblemer var de første signalene om at noe var galt. Siden kom kronisk trøtthetsfølelse og en stadig tilbakevendende opplevelse av å ha ”dotter” i ørene. Gradvis ble hun mer og mer deprimert. Det ble vanskelig å følge med på skolen, og det hendte rett som det var at hun sovnet i timene. Da hun var 19 år ble hun sendt til en rekke undersøkelser. Mens man lette etter svar forverret helsetilstanden seg gradvis. ”Eva” hadde aldri følelsen av å være helt frisk. Det var som om hun alltid ”brygget på noe”. Forsøkene på å leve og spise sundt ble slett ikke belønnet med energioverskudd eller bedret helse. Da hun flyttet til Oslo som nittenåring forverret alt seg.
I begynnelsen av tjueårene begynte ”Eva” å få fysiske reaksjoner på inneklimaet på arbeidsplassen sin. ”Jeg var ofte kvalm og uvel. Jeg var kronisk sliten og hadde et ekstremt søvnbehov. Det var ingen tvil om at innelufta var dårlig, og årsakene til det var nok mange”, sier ”Eva”. ”Jeg jobbet i en barnehage som lå like ved ett av Oslos mest trafikkerte veikryss. Der var det ”rushtid” hele dagen. Like bortenfor stod bussene på tomgang i intervaller mellom hver avgang. På personalrommet lå sigarettrøyken som et teppe store deler av dagen, og i etasjen under barnehagen var garasjeanlegget for nabolagets biler. Som om ikke dette var nok, var ventilasjonsanlegget ute av drift. Det hadde vært slik en stund. På denne tiden snakket man ikke så mye om inneklima, så da jeg engasjerte meg sterk for å gjøre noe med situasjonen, ble det en ensom kamp mot Goliat. Riktignok gjorde arbeidsgiver forsøk på å finne ut hva som var galt, og barnehagen var stengt i noen dager mens man undersøkte om problemene kunne skyldes en gasslekkasje.”
”Jeg ble stadig dårligere, og jeg var dypt fortvilet over situasjonen på jobben. Det opptok mye av min tankevirksomhet, og gikk etter hvert utover både søvn og matlyst. At jeg i tillegg stod oppe i en nokså krevende privatsituasjon og holdt på med en flytteprosess gjorde ikke akkurat ting lettere. Så skjedde det virkelig fatale. Jeg hadde sluttet å røyke noen år tidligere. Nå falt jeg, paradoksalt nok, for fristelsen til å ta meg en røyk for å slappe av. En røyk, to røyk, – det gikk forholdsvis bra. Men da forbruket av sigaretter økte skjedde noe dramatisk. Svelget fyltes av seigt slim, og det ble stadig tyngre å puste. Jeg kan ikke huske hvor lang tid som gikk, men brått forverret det hele seg dramatisk. Pusteproblemene ble skremmende. Hendene begynte å dirre og det var som om bena sviktet under meg. Jeg ble redd, veldig redd. Det kjentes ut som om jeg hadde et trangt bånd knyttet rundt hodet. Jeg hadde smerter i korsryggen, kraftig hjertebank og trykk i brystet. Jeg fikk utslett på underarmene, og etter en stund ble jeg inkontinent. Nå dør jeg, tenkte jeg. Nå dør jeg.”
”Jeg gled inn i en forvirringstilstand. – Og, dessverre, var det bare denne psykiske ubalansen han så, legen som ble kontaktet da familien min forstod at jeg trengte hjelp. Jeg ble lagt inn til observasjon på psykiatrisk avdeling. ”Jeg er syk” sa jeg. ”veldig syk, – i kroppen”. De tok meg ikke alvorlig. Mine forsøk på å formidle at jeg hadde vondt for å puste ble møtt med taushet eller med ord som: ”det er ingenting i veien med deg.” Jeg følte at jeg var i ferd med å bli kvalt. Jeg følte meg forgiftet, som om kroppen min ikke klarte å kvitte seg med avfallstoffer, og det kjentes som om alle viktige funksjoner i kroppen var totalt forstyrret. Pusten min hadde en påtrengende lukt av aceton. Slimproduksjonen i halsen var ekstrem. Jeg hadde vedvarende forstoppelse, samtidig som jeg ikke klarte å holde på urinen. Det var grusomt!”
”Jeg må ha mye frisk luft”, sa jeg. ”ellers dør jeg av all forurensningen her i Oslo”. ”Vrangforestillinger” noterte den kvinnelige psykiateren på den lukkede avdelingen. Det var så håpløst og så vanvittig traumatisk! Det hele er rett og slett ubeskrivelig. Jeg klarte ikke å være i ro. Vandret opp og ned i korridorene, gikk på dørkarmer fordi synet var så tåkete, klarte ikke å ”få med meg tunga når jeg snakket”. Og dette båndet rundt hodet! Det var så skremmende! Jeg var så redd! – Og jeg fikk ingen hvile. De gangene jeg klarte å sove, var det kun i korte intervaller, og da våknet jeg brått og i redsel med følelsen av at jeg ikke fikk puste. Jeg følte at jeg slåss for livet mitt, mens jeg ble medisinert med psykofarmaka som gjorde meg enda sykere. Når jeg ikke ville svelge pillene mine, ble jeg holdt fast av en pleier mens en annen satte sprøyte. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor grusomt det var.”
”Da jeg ble skrevet ut etter tre uker fordi det, som det står i journalen; ikke lengre var hjemmel for å holde meg tilbake i avdelingen, var jeg merket for livet. Alvorlig traumatisert og med et fullstendig ødelagt selvbilde. For meg hadde de tre ukene fortonet seg som år.”
”Historien kunne ha sluttet der”, sier ”Eva”. Jeg var så ødelagt at jeg kunne godt ha tatt mitt eget liv. Hvordan skulle jeg overleve dette? Hvordan skulle jeg klare å legge dette bak meg? Jeg begynte på skole. Visste intuitivt at jeg måtte engasjere tankene mine på en måte som for en stund fortrengte det jeg hadde opplevd. Til tross for enorme og kroniske helseplager klarte jeg å gjennomføre skolen med gode karakterer. Like før eksamen skjedde det imidlertid igjen. Jeg ”sprakk”, og tok meg en røyk. Denne gangen inntraff det umiddelbart: Halsen fylt av seigt slim, det stramme båndet rundt hodet, skjelvinger, hjertebank . . . forvirring. Siden jeg hadde vært innlagt på psykiatrisk avdeling en gang før, var det nærmest automatikk i det denne gangen. Det var som gjentagelsen av et grusomt mareritt. Hvorfor var det ingen som undret seg over hva som skjedde med meg? Hvorfor undersøkte de så lite? Hvorfor kontaktet de ikke min faste lege? Etter to uker skrev de meg ut.”
”Jeg var fri igjen, og jeg var sjeleglad. Det er grusomt å bli stengt inne når det du mest av alt ønsker deg og behøver, er frisk luft. Jeg kom ut i tide, for jeg hadde nemlig noe meget viktig foran meg: eksamen. Når jeg tenker tilbake, lurer jeg på hvordan det var mulig, for jeg var virkelig vanvittig syk. Det er utrolig hva man er i stand til når man satser alt! Imidlertid var det klart for meg at nå MÅTTE jeg snart finne en lege som var i stand til å hjelpe meg. Denne letingen skulle ta meg 16 år! I mellomtiden levde jeg med kroniske helseplager av en slik karakter og størrelsesorden at det gjorde meg arbeidsufør. Utdannelsen jeg ønsket meg måtte jeg bare glemme. Jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagene. Jeg var nå blitt svært kjemisk overfølsom, samtidig som jeg begynte å reagere på lysstoffrør og ulike elektriske innretninger. Etter hvert kom også verking og stivhet i muskler og ledd. Det var mange ganger vanskelig å holde ut, og jeg gråt mye. Ekstra ille var det også at jeg ble nokså ensom, både fordi jeg stod utenfor arbeidslivet og fordi jeg var så dårlig at jeg ikke hadde overskudd til å ha et sosialt liv. Det var en tøff tid. Min største glede fant jeg i rusleturer i naturen. Det var min medisin.”
”Etter hvert var jeg sikker på at fyllingene i tennene mine var med på å gjøre meg syk. Jeg kjente det jo! – både metallsmak og følelsen av ”strøm” i munnen. Jeg snakket med tannlegen min, men han var lite innstilt på å gjøre noe med fyllingene mine. Ett par år senere hadde han imidlertid endret mening, og i 1987 ble amalgamfyllingene byttet ut med porselensinnlegg. Jeg følte en enorm lettelse. Veien til god helse skulle imidlertid vise seg å være både lang og krevende.”
”Alle de plagene jeg hadde levd med siden kollapsen i 1981 fortsatte å være en del av hverdagen min helt til jeg i 1997 kom i kontakt med en lege som forstod. Egentlig var han min sønns lege, som vi hadde oppsøkt på grunn av guttens omfattende allergi og eksemproblemer. (Noen år senere kom det fram at gutten, som aldri har hatt hull i tennene eller egne fyllinger, hadde klare symptomer på kvikksølvbelastning) Ved å lytte interessert til meg og ta meg på alvor, løftet denne legen meg ut av en tilstand av avmakt og oppgitthet. Han gav meg diagnosen CRC – Candida Relatert Complex, og da han satte i verk adekvat medisinsk behandling, endret han livet mitt. I løpet av 14 dager med den soppdrepende medisinen Nystatin, samt diett som utelot endel matvarer, var jeg i ferd med å bli et nytt menneske med ny tro på livet og fremtiden.”
”Nå skal jeg ikke forlede noen til å tro at alt dermed ble bra. Jeg hadde fremdeles mange slitsomme år foran meg. Kroppen min var nedkjørt. Jeg var kjemisk overfølsom og hadde særdeles lav tålegrense for stress. Jeg slet også veldig mye med tunge tanker relatert til det jeg hadde opplevd i psykiatrien, og jeg hadde alle symptomer på post-traumatisk-stress-lidelse. Men nå følte jeg i hvert fall at jeg var på riktig vei, og at jeg ble tatt på alvor. Det var fantastisk!”
”Noen år senere kom jeg i kontakt med enda en lege som hadde forstått dette med å behandle pasienter som hele mennesker. Denne legen forstod raskt at mine helseproblemer hadde sammenheng med kvikksølvbelastning. Slik stiftet jeg bekjentskap med DMSA og Dimaval, og slik forstod jeg betydningen av skikkelig avgiftning og tilførsel av vitaminer og mineraler. Jo mer jeg forstod jo ivrigere ble jeg. Jeg skulle bli helt frisk!”
”Det skulle vise seg at jeg hadde svært omfattende sopproblemer. Det var ikke bare tarmbakteriefloraen som var alvorlig forstyrret, også andre organer var infisert. De som har opplevd en slik systemisk soppinfeksjon vet at det er et mareritt, og at kampen mot soppen er tøff og langvarig. I tillegg til at overvekst og utviklet allergi mot Candidasoppens proteiner medfører problemer i så godt som alle kroppsprosesser, har soppen den egenskapen at den omdanner organisk kvikksølv til methyllkvikksølv. Sanering av amalgamfyllinger er en nødvendighet for de fleste som rammes av CRC.”
”Legen min sendte en urinprøve til et laboratorium i Sverige. Prøven skulle vise leverens evne til avgiftning. Svaret var nokså nedslående, men samtidig fortalte det med klar ordlyd at min opplevelse av forgiftning og avgiftningsvansker på ingen måte var innbilning. Av prøvene kunne de lese at jeg hadde problemer med å skille ut giftstoffer, og at det fantes en økt produksjon av frie radikaler samt overfølsomhet for toxiner. Etter noen år med behandling ble en ny prøve sendt. Denne gangen var det kun småting å bemerke. Prøven var tilnærmet normal!”
”Jeg har gjort noen forsøk på å få slettet den alvorlige og belastende psykiatriske diagnosen som jeg ble påført da jeg ble alvorlig syk i 1981. Til tross for omfattende dokumentasjon og legeuttalelser har dette vist seg å være umulig. For meg er en slik korrigering viktig, fordi dette kan være med å forhindre alvorlig feilbehandling dersom jeg igjen, mot formodning, skulle bli akutt syk. Jeg har aldri vært i tvil om at det som skjedde med meg hadde sammenheng med alvorlige allergiske reaksjoner og et overbelastet immunapparat. Jeg forstår i dag at det jeg opplevde i 1981 og 1982 er forenlig med betegnelsen ”delirium”. Dette forbinder man gjerne med alkohol, men faktum er at tilstanden kan ramme hvem som helst under ekstreme forhold.”
På www.sinnetshelse.no står å lese: ”Delirium er en av de første mentale lidelser som er omtalt i litteraturen. Legekunstens far, Hippokrates, beskrev sykdommen allerede for snart 2 500 år siden. Mange tenker på alkoholutløst delir (delirium tremens) når de hører ordet delirium, men det er bare en av mange former som kommer inn under denne samlebetegnelsen. Delirium er ingen sykdom, men en rekke symptomer som tyder på at noe er galt et sted i kroppen. Dette fører til at hjernen overbelastes slik at det oppstår forstyrrelser i hjernens nerveceller og signalstoffer (stoffer som hjelper nervecellene å snakke sammen), og resultatet blir en plutselig hjernesvikt som oppleves som en forvirringstilstand.” “Tilstanden kan altså ramme hvem som helst under ekstreme forhold som fører til at hjernens grense for belastning overskrides.”Pasienter med delirium trenger øyeblikkelig hjelp for å få klarlagt og behandlet bakenforliggende årsaker – hvis ikke er tilstanden livstruende og dødeligheten høy.”
”I det endelige avslaget fra Helsetilsynet , som i siste instans behandlet min anmodning om sletting av diagnose og retting i journaler, står blant annet: ”Det kan tenkes at diagnosen kan være nødvendig for å gi pasienten nødvendig medisinsk hjelp ved en senere anledning.” Det var jo nettopp derfor det var så viktig for meg å bli kvitt diagnosen!! I mange, mange år var jeg livredd for å bli feilbehandlet en gang til. Ville jeg overleve det? Om prøveresultatene fra Sverige skrev Helsetilsynet kort: ”Slike tester bruker ikke vi i Norge.””
”Noen ganger har jeg sloss mot bitterheten. Mangelen på kunnskap og fraværet av helhetsforståelse i norsk helsevesen har vært skremmende og har påført meg mye unødig lidelse og smerte. Jeg fikk ingen utdannelse, slik jeg hadde ønsket meg, og jeg falt i ung alder ut av arbeidslivet, med de konsekvenser det har hatt for både trivsel og økonomi.”
”Med hjelp av to dyktige leger, en suveren samtaleterapeut og en rekke alternative behandlere av ulike slag har jeg gradvis gjenerobret helsa mi og livskvaliteten min. Luftrenseren med ionisator, som står i stua mi, er en kjær venn. Det samme har vannrenseren vært i mange år, og magnetsålene, som jeg ikke vil være foruten. Jeg hilste også røykeloven velkommen. Den gjorde det mulig for meg å oppholde meg på steder som tidligere hadde vært helt utelukket for meg. Allergiske reaksjoner på sigarettrøyk har jeg måttet forholde meg til siden den akutte og voldsomme reaksjonen for tretti år siden.”
”Etter hvert ble jeg i stand til å jobbe stadig mer, og etter nøye overveielser sa jeg for noen år siden ja til en fast 50% stilling som senere ble utvidet til 100%. Gleden over å reise til jobben og til et eget kontor var ubeskrivelig! Denne gleden skulle imidlertid dessverre ikke vare. Som så altfor mange andre fikk jeg oppleve det destruktive ved et dårlig psykososialt arbeidsmiljø. Jeg ønsket så inderlig å bli værende i jobb, og jeg gjorde alt jeg kunne for å håndtere det som skjedde, men etter tre år under et ekstremt press og omfattende mobbing gikk musklene min i vranglås og jeg ble sykemeldt. Etter ytterligere ett år så jeg meg nødt til å gå tilbake til full uførepensjon.”
”Men jeg gir meg ikke, og nå er jeg gradvis på vei i riktig retning igjen, selv om jeg kanskje aldri på ny blir i stand til å jobbe 100 % . Kroppen min er rett og slett for sliten til det, tror jeg. De siste årenes vonde opplevelser i arbeidslivet har gjort meg enda mer overfølsom for stress, og akkurat nå er jeg nødt til å innrette meg etter det. Jeg forsøker å leve på en måte som gir hverdagen mening og glede, og jeg forsøker å heve meg over de konstante angrepene man må tåle som uføretrygdet. Mon tro om noen av dem som mener det er for lett å få trygd, ville være fornøyd med å leve livet på et økonomisk eksistensminimum? – utestengt fra det fellesskapet som skole og arbeidsliv gir.”
”Jeg ba aldri om å få amalgam i tennene. Jeg hadde heller aldri noen mulighet til å ta et informert valg. Jeg gleder meg, og jubler, over at fremtidige generasjoner av norske barn slipper å utsettes for slik mishandling, og jeg håper av hele mitt hjerte at alle land i verden i nær framtid følger Norges eksempel: totalforbud mot amalgam som tannfyllingsmateriale.”