FOR LEGE

Basert på litteraturstudier og kliniske erfaringer gis det en oversikt over kvikksølvopptak fra amalgamfyllinger, biologiske virkninger av kvikksølv, samt over symptomer, kliniske funn, laboratorieundersøkelser og medikamentell behandling ved mistanke om sykdom utløst av amalgamfyllinger

Innledning

Dokumentasjonen bak denne orientering er begrenset: den er vesentlig basert på in vitro- og dyreforsøk, samt uformell utveksling av kliniske erfaringer hos en gruppe skandinaviske leger. Det er gjort få gode kontrollerte kliniske studier på pasienter med amalgamproblematikk. Den beskrevne behandling blir dermed eksperimentell, hvilket må klargjøres overfor pasienten. Legens ansvar blir også sterkere enn ved bedre dokumenterte behandlingsformer. På den annen side dreier det seg oftest om langvarige, uttalte plager hvor tradisjonell, mer eller mindre dokumentert behandling ikke har vært effektiv eller ikke eksisterer.

Amalgam og kvikksølv

Amalgamfyllinger er vanligvis den dominerende kvikksølvkilde for mennesker (1). Eksposisjonen er kronisk, og øker ved tygging og inntak av syrlig eller varm drikke (2), samt særlig ved innsetting (3, 4) og utboring (5) av amalgam. Kvikksølv (hydrargyrum, Hg) anrikes i indre organer, bl.a. hypofyse, hjerne og foster (6, 7), en mindre del av depotene har halveringstid på flere tiår. Kvikksølv er meget toksisk, bindes til sulfhydrylgrupper som finnes overalt i organismen, hemmer en rekke enzymer (8), forstyrrer nevrotransmisjon, hemmer reopptak (9, 10) og nedbrytning (9) av eksikotoksinet glutamat, hemmer i lave doser kalsiumtransport gjennom kalsiumkanaler (11, 12), induserer fri-radikalprosesser (13) og hemmer organismens antioksidant-forsvar. En nedre sikker grense for målbar Hg-eksposisjon fra amalgam kan ikke defineres:

  • Fordi selve eksposisjonen ikke lar seg beregne (Hg tas opp fra lungene (14), fra munn- (15, 16) og neseslimhinnen, fra tarmkanalen (17) og fra tannrøtter. Hg transporteres trolig retrograd gjennom ansiktsnervene og inn i hjernen (18), og ved utskillelse i gallen gjennomgår Hg et enterohepatisk kretsløp). Ved autopsistudier er det funnet store interindividuelle forskjeller m.h.p. Hg-innholdet i bl.a. hypofysen (19).
  • et utall interaksjoner mellom kvikksølv og andre faktorer (20).
  • Fordi en undergruppe av befolkningen trolig har en genetisk bestemt evne til å utvikle autoimmunreaksjoner mot Hg (og event. andre tungmetaller i amalgam- og gullfyllinger) (21).

Sykehistorie

Over 100 symptomer er beskrevet bedret/forsvunnet etter amalgamsanering (22). De fleste er svært uspesifikke og tolkes vanligvis som tegn på somatisering, fibromyalgi, kronisk tretthetssyndrom eller depresjon. Symptomene er omtrent uten unntak også beskrevet ved kvikksølvforgiftning (astenisk-vegetativt syndrom). Vanligst er utmattelse, hodepine, depresjoner, nervøsitet/irritabilitet, konsentrasjons- og hukommelsessvikt, søvnforstyrrelser, svimmelhet, tachykardi, ledd- og muskelsmerter, øresus, funksjonelle mage- og tarmsymptomer. Lokale symptomer: brenning, svie og metallsmak i munnen. Immunologiske symptomer: residiverende influensaliknende symptomer eller faryngitt, vedvarende subfebrilia, autoimmun tyreoiditt, eventuelt med inntrådt hypotyreose uten adekvat symptomatisk effekt av substitusjon med tyroksin.

Typisk, men ikke obligat er en kombinasjon av langvarige (flere år eller årtier) fluktuerende nevropsykiatriske/»myknevrologiske» og immunologiske symptomer, resistent mot all behandling, med en registrert markert forverring i tilslutning til økt Hg-eksposisjon (utboring/innsetting av amalgam, innsetting av gullfyllinger hos amalgambærere). Et påfallende symptom er akutt innsettende tachykardier (oftest sinus, sjelden nodal tachykardi) med hvilepuls på 100 – 140 uten relasjon til stress eller anstrengelse, varighet minutter til dager. Pasienten har gjerne vært hos revmatolog (obs. kollagenose), nevrolog (obs. MS eller polynevropati) eller psykiater (obs. somatiseringslidelse) med inkonklusive epikriser.

Spørsmål

  • Hvorfor tror pasienten at amalgam kan være årsak til plagene?
  • Ved diffus eller gradvis start på symptomene: inntrådte de før eller etter amalgameksponering?
  • Annen tungmetalleksposisjon? (Yrke, eksposisjon in utero fra mors amalgamfyllinger)
  • Metallallergi? (nikkel)
  • Har pasienten allerede fjernet fyllinger? Hvis ja: kom det symptomoppblussing etter innsetting eller fjerning av fyllinger? Hvis ja: hvor fort ble fyllingene fjernet? Ble det brukt adekvat beskyttelse?
  • Hvilke andre behandlinger (inklusiv alternativ medisin) har pasienten forsøkt?
  • Psykiatriske differensialdiagnoser: er det en tidsrelasjon mellom oppkomst av symptomer og andre stressfaktorer?

Klinisk undersøkelse

Obs. tegn på nevropati, tremor, nystagmus, hvilepuls. Amalgamfyllinger: antall, lokalisering, store/små? Kontakt med munnslimhinne? Kontakt med andre metaller? (Øker galvanisk strøm og dermed Hg-avgang (23).)

Orale lichenoide reaksjoner: hvite flekker, eventuelt ulcerasjoner i munnslimhinnen. Lichenoide reaksjoner i kontakt med tannfyllinger er for tiden eneste tilstand som gir rett på støtte fra Rikstrygdeverket til utskifting av fyllingene. Krever henvisning til spesialist i oral medisin.

Nevrotiske trekk? Utelukker ikke amalgam som (medvirkende) årsak, men kan vanskeliggjøre rehabilitering.

Laboratoriediagnostikk

Hensikten er å utelukke eller påvise andre, spesifikke sykdommer. Det er for tiden i Norge ingen vitenskapelig dokumentert rutinemessig tilgjengelig diagnostisk prøve for amalgamsyke.

Hg i blod (Fürst): i praksis verdiløs og nesten aldri forhøyet, selv om Hg i blod på gruppebasis korrelerer med antall amalgamfyllinger (24). Hg i blod er en indikator på akutt høydose-eksposisjon, eventuelt på kronisk betydelig eksposisjon for metyl-Hg i fisk (25).

Hg i urin (Fürst): meget sjelden forhøyet. Korrelerer også med antall amalgamfyllinger (26, 27), men kun på gruppebasis.

Dimavaltest (Hg i urin etter Hg-antidoten Dimaval (DMPS) per os – optimal dose og oppsamlingstid er ikke fastlagt): er trolig en bedre indikator enn Hg i urin på Hg-innholdet i nyrene hos enkeltpasienter (28, 29). Dokumentasjon på eventuell korrelasjon til forekomst/grad av kliniske symptomer hos amalgambærere er foreløpig sparsom (en åpen studie på gynekologisk endokrinologi (30)).

Hg i hår (Trace Elements Inc. og Doctors Data): best korrelert til eksposisjon for metyl-Hg i føden (31). Nytten er tvilsom/ uavklart i forhold til amalgam-problematikk.

Tungmetaller i avføring: Biospectron AB, S-26022 Tågarp (Tlf. 00 46 418 50290; Faks. 00 46 418 50159) analyserer 25 elementer i avføring med avansert apparatur (fast kombinasjon, ca. NOK 900.-). Etter mitt skjønn er en slik analyse først og fremst relevant hos pasienter som ikke kommer seg ett til to år etter ferdig amalgamsanering, for å se om de har signifikante tungmetallrester igjen. Alle amalgambærere vil uvegerlig ha kvikksølv i tarmene. Dette stammer delvis direkte fra amalgamet (32) (ukjent absorpsjonsgrad) og i tillegg fra gallen og avstøtt tarmepitel.

Tannstrøm-målinger: krever særskilt erfaring, kan indirekte si noe om Hg-eksposisjon, men denne avhenger også av andre faktorer.

Lappeprøve: Dental-serie o.l. – Hg-forbindelser applisert på hud for å påvise type-IV-allergi mot Hg (33, 34) og andre metaller (35) i fyllingsmaterialer. Gjøres av erfaren dermatolog/hudavdeling. Brukes ved utredning av orale lichenoide reaksjoner. Nytten er ellers uavklart. Både falskt positive og falskt negative reaksjoner forekommer. Ulempen er ellers økt Hg-eksposisjon med risiko for sensibilisering og symptomoppblussing (36).

Lymfocytt-transformasjonstest, bl.a. MELISA (37): har trolig klinisk relevans (38), men dette er ikke tilstrekkelig vitenskapelig avklart. Undersøkelsen har teoretisk en fordel ved å være en indikator på mer sentralt trinn i immunapparatet (minneceller). Dessuten er det ingen risiko for sensibilisering. Ulempe: pris, f.eks. MELISA: SEK 3.000.- og tilgjengelighet (kontakt: Vera Stejskal, MELISA MEDICA STIFTELSE, «Sjövillan», Danderyds sjukhus, S-182 88 Danderyd). En variant utprøves på visse pasientgrupper ved Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer i Bergen.

PIXE (Particle-induced x-ray emission = protonmikroskopi): Her påvises metaller direkte i blodceller (39). Har i studier vist størst forskjeller mellom syke og friske amalgambærere (40). Begrenses av pris og tilgjengelighet (Metallbiologiskt Center i Uppsala).

VEGA-test og muskeltest (kinesiologi): hevdes å indikere følsomhet for Hg og andre noxer. Brukes i alternativ medisin. Jeg har ikke funnet vitenskapelig dokumentasjon på disse metodene.

De vanligste laboratoriefunn hos egne pasienter uten tidligere stilt klar skolemedisinsk diagnose og mistanke om amalgamsyke:

  • Hashimotos tyreoiditt
  • Mild immunsvikt: lavt antall hvite blodlegemer, lymfocytter, lav ratio hjelpeceller/suppressorceller = T4/T8-celler = CD4/CD8-celler.
  • Mild immunaktivering: forhøyet konsentrasjon av komplementfaktorer (C3, C4, C3-dir) uten forhøyet senkningsreaksjon.
  • Nedsatt magnesiumutskillelse i døgnurin.

Oppsummering med pasienten

Differensialdiagnoser er beskrevet i en tidligere artikkel (Hamre HJ. Differensialdiagnoser ved amalgamsyke. Tenner og Helse nr. 2/1996: 11-3). Er andre (dominerende og uavhengige) årsaker med rimelig sikkerhet utelukket, kan man eventuelt stille amalgamsyke som arbeidsdiagnose/ hypotese, og tilby oppfølging og medikamentell støttebehandling. Forespeil aldri bedring.

Medikamentell behandling

Hensikten med behandlingen er å bedre tilstanden og gjøre pasienten i stand til å tåle en amalgamsanering, eventuelt bedres også langtidsprognosen? Start helst flere måneder før første amalgamutboring. Generelt er det gode erfaringer med antioksidantbehandling – hvis diagnosen er riktig. Antioksidanter beskytter mot frie radikaler og delvis mer spesifikt mot Hg i in vitro- og dyreforsøk. Behandlingen begrenses av pasientens motivasjon og lommebok, samt eventuelle bivirkninger, som kan skyldes

  • innhold av tilsetningsstoffer, bl.a. gjær,
  • generell gastrointestinal overbelastning av f.eks. askorbat, magnesium og sink, eller
  • mer spesifikke og oftest uforklarlige intoleranser for enkelte stoffer.

Det er mange udokumenterte påstander om det ene og det andre preparats overlegne absorpsjon osv. Basis er gjerne et kombinasjonspreparat med vitaminer og mineraler. Tilbakeholdenhet med tilskudd av kobber og jern er trolig klokt (unntatt ved påvist mangel), da de er pro-oksidanter og toksisk i økte konsentrasjoner.

Selén: beskytter mot Hg (41) og fremmer «indre eliminasjon» i form av kompleksdannelse til ugiftige Hg-Se-forbindelser (42). Uorganisk natriumselenitt (50 – 500 µg daglig) kan kombineres med organisk selenometionin (100 – 400 µg daglig). Selén bør alltid kombineres med den beskyttende antioksidanten vitamin E pga. gunstig synergisme (43). Faste kombinasjoner med selén finnes. Dose: 100 – 400 mg vitamin E daglig.

Sink: beskytter mot Hg (44, 45). På apotek fås Solvezink . Anbefalt dosering er en brusetablett à 45 mg om kvelden, eller samme dose av et alternativt helsekostpreparat som eventuelt tolereres bedre. Ved langvarig sinkbehandling bør kobber i blod og døgnurin (Fürst) overvåkes pga. antagonistiske forhold (sinktilskudd gir øket kobberutskillelse og av og til kobbermangel).

Magnesium: På enzymnivå (46, 47), og ved studier av ionetransport over membraner (48 – 50) er det funnet antagonisme mellom Mg og Hg, en beskyttende virkning av Mg mot Hg er også vist (51). 200 – 400 mg per os daglig har vært brukt ved leggkramper, muskelsmerter og tachykardi-tendens. Jeg er ikke overbevist om effekten hos amalgampasienter. Pasienter med lav Mg i døgnurin (Fürst) eller i erytrocytter (Rikshospitalet, Klinisk kjemisk avdeling) kan eventuelt ha bedre effekt av magnesiumsulfat infusjonskonsentrat 1 mmol/ml – 2 ml økende til 5 ml i.m. (eventuelt tilsatt lidokain ved smerter på injeksjonsstedet) en gang i uken.

Vitamin C: beskytter mot Hg (52 – 54), stimulerer Hg-utskillelsen (55). Dyreforsøk indikerer også at vitamin C i kombinasjon med vitamin B12 og folsyre forhindrer uheldig metylering av Hg (56). Tradisjonelt brukt ved kvikksølvforgiftning (57). Overlegent billigst er 1 kg bokser med pulver (apotek):

  • askorbinsyresom smaker vondt og gir mest bivirkninger.
  • mer nøytral smak har natriumaskorbat, (obs. natriumtilskuddet ved hypertensjon eller ødemtendens)

Dosering fra en teskje daglig og oppover, begrenses av gastrointestinale bivirkninger med osmotisk diaré.

Vitamin B12: inaktiveres av bl.a. kobberoverskudd og lystgass (oksidasjon av koboltatomet (58)), trolig også av Hg. Det antas også at Hg hemmer transporten av B12 over blod-hjerne-barrieren, tilsvarende effekt er vist for placenta (59). Funksjonell cerebral B12-mangel er trolig en viktig faktor ved amalgamsyke, og her er B12 i serum nokså verdiløs (60). P-Homocystein (plasma) og metylmalonsyre (serum) (Laboratorium for Klinisk Kjemi, Haukeland Sykehus) er undertiden forhøyet (obs. malabsorpsjonsutredning, IFAB). Teoretisk interessant er ditto målinger i spinalvæske, som utføres på Lasarettet i Uddevalla. Med helt normale blodverdier for B12, Hcy og MMA kan B12-injeksjoner likevel ha frapperende effekt på nevropsykiatriske symptomer. Vitamin B12 Depot bør foretrekkes fremfor Betolvex pga. sistnevntes innhold av aluminium. Ved respons – som kan komme umiddelbart, ofte med kort varighet (2 – 14 dager) – men også gradvis – bør behandlingen kontinueres over lang tid. Ved manglende respons er eventuelt dosen for lav. I Sverige gir noen leger 10 mg vitamin B12 daglig over lang tid. Novidroxin – 10 mg hydroksokobalamin: 4 x 2 ml ampuller á 5000 µg/ml, bestilles i henhold til EØS-avtalen direkte til pasient fra f.eks. Hof Apotheke i Kiel, faks. 0049 431 9745740, separat regning til pasienten, norsk postgirokonto.

Portugisiske Algobaz og franske Cobamet – 10 mg metylkobalamin er vesentlig billigere. Bestilles bl.a. fra CODIFAR, Av. Marechal Comes da Gosta, 19. 1800 Lisboa, Portugal (tlf. 00 351 1 8371505, faks. 00 351 1 8598951). Forskuddsbetaling med bank- eller eurosjekk. Lang leveringstid.

Hvis pasienten skal behandles med vitamin B12 over lang tid, bør man også gi kofaktorene vitamin B6 (pyridoxin: AFI-B6 40 mg x 2, reseptbelagt) og folsyre. Det må søkes registreringsfritak for Folacin tabletter (Pharmacia) à 5 mg. Anbefalt dosering er en Folacin tablett en til to ganger daglig. Indikasjon: øket folsyrebehov. Flere av de andre B-vitaminene er interessante, særlig vitamin B1 (61, 62). Norske kombinasjonspreparater er svake. B-100-Complex inneholder 100 mg/100 µg av diverse B-vitaminer og er relativt billig (Nature’s Best Health Products Ltd., Tunbridge Wells, Kent TN2 3BR, UK. Ordretelefon: 00 44 1892 55 21 17, faks. 00 44 1892 51 58 63. Betaling per kredittkort eller sjekk).

Acetylcystein: svovelaminosyre, beskytter mot Hg (63 – 65). Rp Mucomyst eller Bronkyl 200 mg. Dosering: en brusetablett to ganger daglig. En brusetablett i munnskyllevannet umiddelbart etter amalgamutboring.

Svovel: binder opp kvikksølv i tarmen. Mye gastrointestinale bivirkninger. Rp Sulfur medicinale 50 mg. Dosering: 1 kapsel x 3 (gis ikke på samme tid som sink).

Aminosyrer: i dyreforsøk hemmer Hg transporten over blod-hjernebarrieren av aminosyrer (66) som er prekursorer til nevrotransmittorer. Aminosyrer i kombinasjon: bl.a. Aminess tabletter (apotek) eller naturlig i forskjellige Chlorella-preparater (helsekostforretning) kan forsøkes. Kjøtt og fisk i kosten.

Glutation: glutation er et svovelholdig tripeptid med antioksidative egenskaper, som beskytter mot Hg (67 – 69) og stimulerer biliær Hg-utskillelse (70, 71). Apotek kan lage kapsler à 0,5 g glutation (magistrell rp). Dosering: 1-2 kapsler 2 – 3 ganger daglig. Alternativt L-Glutathione-Complex fra Nature’s Best, se over.

I tillegg kan man gi de beskyttende svovelaminosyrene L-cystein (72, 73) kapsler à 500 mg x 1-2, og L-metionin (74) kapsler à 500 mg x 1-2 (magistrelt eller Nature’s Best).

Kvikksølvantidotene DMPS (100 – 200 mg per os en gang i uken) og/eller DMSA (100 – 400 mg per os en gang i uken) kan forsøkes ved mye symptomer (se nedenfor).

Antidepressiva: in vitro forstyrrer kvikksølv serotonerg (75, 76), dopaminerg (52, 77 – 80), noradrenerg (77, 81, 82), kolinerg (83) og GABA-mediert (84 – 86) nevrotransmisjon. Symptomer ved amalgamsyke gir gjerne deskriptive diagnoser som depresjon, somatiseringslidelse eller kronisk tretthetssyndrom. En del amalgampasienter reagerer dårlig på antidepressiva. Dette skyldes delvis at de trenger meget lave startdoser, f.eks. en halv tablett Anafranil à 10 mg hver tredje til annenhver dag, eller en halv tablett Cipramil à 20 mg annenhver dag.

Vedvarende plagsom tachykardi (sinusrytme, frekvens 100 – 140 i hvile) kan svare på karbakolin 2 mg (apotek). Startdose: en halv tablett karbakolin x 2, som etter 14 dager kan økes til 1 tablett x 2. Obs. overdosering med kolinerg krise: svetting, diaré, bradykardi osv. Behandling: seponering.

Kinin – kininklorid (apotek): 100 mg 1/2 – 1 tablett x 2 kan forsøkes ved leggkramper eller vedvarende subfebrilia og influensafølelse.

Minimumstilak (forslag): et vitamin-mineralpreparat inklusiv sink og ekstra selén, vitamin E, vitamin C og Mucomyst/ Bronkyl, samt et forsøk med vitatim B12-injeksjoner.

Tiltak ved symptomoppblussing i tilslutning til amalgamutboring

Amalgamutboring medfører risiko for et betydelig øket Hg-opptak (87). Det er trolig svært viktig for langtidsprognosen til dårlige pasienter å beskytte dem adekvat ved utboring.

  • Sjekk om tannlegen bruker adekvat utstyr, kontakt eventuelt Forbundet Tenner og Helse for liste over tannleger utarbeidet etter rundspørring om beskyttelsestiltak. De dårligste pasientene bør benytte tannlege med erfaring i og interesse for amalgamsanering.
  • Det er essensielt å la det gå minst 6 uker (eller tid til pasienten er rimelig restituert, hvilket i verste fall kan ta flere måneder) mellom hver sanering, ikke å få panikk og ville få ut alt amalgam på en gang.
  • Innkall pasienten ca. 2 uker etter hver sanering for registrering av symptomene (eventuelt føre dagbok), som må evalueres kritisk mot et ofte svingende spontanforløp, og for psykisk støtte.
  • Standard profylakse har vært etanol: f.eks. en dram 30 minutter før, og aktivt kullumiddelbart før amalgamsanering, samt økte doser antioksidanter i dager/ uker før/etter sanering. Etanol hemmer kvikksølvopptaket med 20 – 30% (88) via hemming av enzymet katalase (89) som trengs for å oksidere metallisk Hg. En del amalgampasienter blir dog svært uvel av minimale mengder alkohol.
  • Acetylcystein (Mucomyst eller Bronkyl) – en brusetablett i munnskyllevannet hos tannlegen ved amalgamutboring – vil kunne binde opp tilgjengelig Hg.
  • Jeg har bedre erfaring med Hg-antidotene DMPS(100 mg) og DMSA (200 mg) to timer før amalgamsanering (faste to timer før inntak av kapslene). Dette er atoksiske svovelholdige aminosyrer, som danner tungt løselige komplekser med tungmetaller (90). DMPS (dimerkaptosulfonsyre) – Dimaval finnes på generelt registreringsfritak som 100 mg kapsler. En pakning à 20 kapsler koster over NOK 2.000.- DMPS er mest hydrofilt, gir best Hg-utskillelse fra parenkymorganer (91, 92). DMSA (dimerkaptoravsyre) – Succimer – kan lages i kapsler à 100 mg ved bl.a. Ullevål Apotek. 50 kapsler koster NOK 600 – 700. DMSA er mest lipofilt, gir trolig best Hg-mobilisering fra sentralnervesystemet (93). Bivirkninger: feber og leddsmerter er rapportert (DMPS), ellers vanligvis lette allmennsymptomer, eventuelt kvalme – jevnt over neglisjerbart i forhold til bivirkninger ved amalgamsanering. DMPS og DMSA skal ikke gis sammen med medisinsk kull (inaktiveres) og gjør trolig bruk av etanol overflødig.
  • Ved uttalte og langvarige inflammatoriske symptomer som feber, leddsmerter, influensafølelse hos dårlige pasienter: gi eventuelt ved neste sanering prednisoloni startdose på 25 – 30 mg daglig (opptil 60 mg har vært gitt ved multippel sklerose). Trolig er en del av fenomenet amalgamsyke en autoimmun reaksjon (godt studert på dyr (94)) på tungmetaller som bare opptrer hos genetisk disponerte. Jeg har sett flere tilfeller av nyoppstått autoimmunsykdom (Hashimotos tyreoiditt, Sjøgrens syndrom, revmatoid artritt) i tilslutning til amalgamsanering. På en gruppe svenske amalgampasienter er det påvist tegn til immunaktivering like etter amalgamutboring (95). Ut fra dette bør man trolig forsøke å unngå gjentatt sensibilisering for Hg og andre tungmetaller, og kraftig symptomoppblussing er kanskje et uheldig prognostisk tegn. Kortikosteroider supprimerer immunresponsen og kan etter min erfaring ha frapperende virkning hvis de gis fra saneringsdagen. Nedtrapping må ofte skje over to til tre uker for å unngå rebound, hvilket øker risikoen for Cushing-bivirkninger. Dette må vurderes individuelt sammen med pasienten.

 

Ytterligere informasjon

Supplerende lesning:

Harald J. Hamre. Amalgam og sykdom. Oslo: Vidarforlaget, 1993. ISBN 82-90016-50-6. 216 pp.

Olle Redhe. Sjuk av amalgam. Falun: R-Dental AB, 1991. ISBN 91-7970-884-6. 286 pp.

For mer informasjon kan interesserte leger ta kontakt med:

International Academy of Oral Medicine and Toxicology-Sweden
c/o Birger Gran, leg. läkare Seminariegatan 13
S-97242 LULEÅ

Tlf. 00 46 920 15986
Faks. 00 46 920 87630
E-mail: birger.gran@mbox200.swipnet.se

 

Litteratur

  1. International Programme on Chemical Safety. Environmental Health Criteria 118. Inorganic Mercury. Geneve: World Health Organization, 1991.
  2. Brune D, Evje DM. Man’s mercury loading from a dental amalgam. Sci Total Environ 1985; 44: 51-63.
  3. Hahn LJ, Kloiber R, Vimy MJ, Takahashi Y, Lorscheider FL. Dental «silver» tooth fillings: a source of mercury exposure revealed by whole-body image scan and Gewebe analysis. FASEB J 1989; 3: 2641-6.
  4. Hahn LJ, Kloiber R, Leininger RW, Vimy MJ, Lorscheider FL. Whole-body imaging of the distribution of mercury released from dental fillings into monkey tissues. FASEB J 1990; 4: 3256-60.
  5. Haikel Y, Gasser P, Salek P, Vogel C. Exposure to mercury vapor during setting, removing, and polishing amalgam restorations. J Biomed Meter Res 1990; 24: 1551-8.
  6. Nishimura H, Hirota S, Tanaka O, Ueda M, Uno T. Normal mercury level in human embryos and fetuses. Biol Neonate 1974; 24: 197-205.
  7. Drasch G, Schupp I, Höfl H, Reinke R, Roider G. Mercury burden of human fetal and infant tissues. Eur J Paediatr 1994, 153 (8): 607-10.
  8. Waku K, Nakasawa Y. Toxic effects of several mercury compounds on SH- and non-SH enzymes. Toxicol Letters 1979; 4: 49-55.
  9. Brookes N. In vitro evidence for the role of glutamate in the CNS toxicity of mercury. Toxicology 1992; 76: 245-56.
  10. Kim P, Choi BH. Selective inhibition of glutamate uptake by mercury in cultured mouse astrocytes. Yonsei Med J 1995; 36 (3): 299-305.
  11. Rossi A, Manzo L, Orrenius S, Vahter M, Nicotera P. Modifications of cell signaling in the cytotoxicity of metals. Pharmacol Toxicol 1991; 68: 424-9.
  12. Uribe A, Chávez E, Jiménez M, Zazueta C, Moreno-Sánchez R. Characterization of Ca2+ transport in Euglena gracilis mitochondria. Biochim Biophys Act 1994; 1186: 107-16.
  13. Sugiyama M. Role of cellular antioxidants in metal-induced damage. Cell Biol Toxicol 1994; 10: 1-22.
  14. Nielsen Kudsk F. Absorption of mercury vapour from the respiratory tract in man. Acta Pharmacol Toxicol 1965; 23: 250-62.
  15. Hanson M, Pleva J. The dental amalgam issue – a review. Experientia 1991; 47: 10-22.
  16. Patterson JE, Weissberg BG, Dennison PJ. Mercury in human breath from dental amalgams. Bull Environ Contam Toxicol 1985; 34: 459-68.
  17. Stutte H, Groth I. Zur Neuropathologie der Quecksilbervergiftung im Kindesalter. Fortschr Neurol Psychiat 1961; 29: 464-74.
  18. Arvidson B, Arvidsson J, Johansson K. Mercury deposits in neurons of the trigeminal ganglia after insertion of dental amalgam in rats. Biometals 1994; 7 (3): 261-3.
  19. Nylander M, Friberg L, Eggleston D, Björkman L. Mercury accumulation in tissues from dental staff and controls in relation to exposure. Swed Dent J 1989; 13: 235-43.
  20. Hamre HJ. Amalgam og sykdom. Oslo: Vidarforlaget, 1993.
  21. Hultman P, Johansson U, Turley SJ, Lindh U, Eneström S, Pollard KM. Adverse immunological effects and autoimmunity induced by dental amalgam and alloy in mice. FASEB J 1994; 8: 1183-90.
  22. Berglund F. 150 Years of Dental Amalgam. Case reports spanning 150 years on the adverse effects of dental amalgam. Relationship to poisoning by elemental mercury. Orlando, FL: Bio-Probe Inc., 1995.
  23. Moberg L-E. Corrosion products from dental alloys and effects of mercuric and cupric ions on a neuroeffector system. Thesis. Huddinge: Faculty of Dentistry, 1985.
  24. Grandjean P, Nielsen GD, Joergensen PJ, Hoerder M. Reference intervals for trace elements in blood: significance of risk factors. Scand J Clin Lab Invest 1992; 52: 321-37.
  25. Skerfving S. Exposure to mercury in the population. In: Suzuki T, Imura N, Clarkson TW (Eds.): Advances in Mercury Toxicology. New York/London: Plenum Press, 1991: 411-25.
  26. Olstad ML, Holland RI, Wandel N, Hensted Pettersen A. Correlation between amalgam restorations and mercury concentrations in urine. J Dent Res 1987; 66 (6): 1179-82.
  27. Herrmann M, Schweinsberg F, Biomonitoring zur Beurteilung einer Quecksilberbelastung aus Amalgamfüllungen. Quecksilberbestimmung in Urin vor und nach oraler Gabe von 2,3-Dimercapto-1-propansulfonsäure (DMPS) und in Haaren. Zbl Hyg 1993; 194 (3): 271-91.
  28. Kleber JJ, Ganzert M, Zilker T. Quecksilberkonzentration im Urin nach DMPS-Gabe: Korrelation zur Anzahl der Amalgamfüllungen. In: Friberg LT, Schrauzer GN (Eds.): Status Quo and Perspectives of Amalgam and other Dental Materials. International Symposium Proceedings. Stuttgart – New York: Georg Thieme Verlag, 1995: 61-9.
  29. Gonzales-Ramirez D, Maiorino RM, Zuniga-Charles M, Xu Z, Hurlbut KM, Junco-Munoz et al. Sodium 2,3-dimercaptopropane-1-sulfonate challenge test for mercury in humans: II. Urinary mercury, porphyrins and neurobehavioral changes of dental workers in Monterrey, Mexico. J Pharmacol Exp Ther 1995; 272 (1): 264-74.
  30. Gerhard I. Unfruchtbarkeit bei Frauen durch Umweltgifte. In: Kruse-Jarres JD (Hrsgb.): Prävention, Diagnose und Therapie von Umwelterkrankungen. Kongreßband vom 6. Stuttgarter Mineralstoff-Symposium. Fellbach: GN Pharm, 1993: 51-68.
  31. Airey D. Mercury in human hair due to environment and diet: a review. Environ Health Perspect 1983; 53: 303-16.
  32. Skare I, Engqvist A. Human exposure to mercury and silver released from dental amalgam restorations. Arch Environ Health 1994; 49: 384-94.
  33. Ostman PO, Anneroth G, Skandlund A. Oral Lichen Planus Lesions in contact with amalgam fillings – A clinical, histopathologic, and immunohistochemical study. Scand J Dent Res 1994; 102 (3): 172-9.
  34. Bryan K, Freeman P, Freeman S. Oral lichenoid lesions caused by allergy to mercury in amalgam fillings. Contact Dermatitis 1995; 33: 423-7.
  35. Koch P, Bahmer FA. Oral lichenoid lesions, mercury hypersensitivity and combined hypersensitivity to mercury and other metals: histologically-proven reproduction of the reaction by patch testing with metal salts. Contact Dermatitis 1995; 33 (5): 323-8.
  36. Marcusson JA. Psychological and somatic subjective symptoms as a result of dermatological patch testing with metallic mercury and phenyl mercuric acetate. Toxicol Lett 1996; 84: 113-22.
  37. Stejskal V, Cederbrant K, Lindvall A, Forsbech M. MELISA – an in vitro tool for the study of metal allergy. In Vitro Toxicol 1994; 8 (5): 991-1000.
  38. Tibbling L, Thuomas K-Å, Lenkei R, Stejskal V. Immunological and brain MRI changes in patients with suspected metal intoxication. Int J Occup Med Toxicol 1995; 4 (2): 285-94.
  39. Foucard T, Gebre-Medhin M, Gustavson KH, Lindh U. Low concentrations of sodium and magnesium in erythrocytes from cystic fibrosis heterozygotes. Acta Paediatr Scand 1991; 80: 57-61.
  40. Johansson E, Lindh U. Mercury in blood cells – altered elemental profiles. Toxic events in human exposure. Biol Trace Elem Res 1987; 12: 309-21.
  41. Mukhopadhya S, Mukhopadya S, Addya S, Bhattacharya DK, Chatterjee GC. Studies on the antioxidant defense system and activation of human blood platelets under mercuric chloride treatment in vitro. Ind J Biochem Biophys 1988; 25: 438-41.
  42. Leonzio C, Foscardi S, Fossi C. Heavy metals and selenium in stranded dolphins of the Northern Tyrrhenian (NW Mediterranean). Sci Total Environ 1992; 119 (1): 77-84.
  43. Ganther H. Interactions of Vitamin E and selenium with mercury and silver. Ann N Y Acad Sci 1980; 355: 212-26.
  44. Gale TF. The amelioration of mercury-induced embryotoxic effects by simultaneous treatment with zinc. Environ Res 1984; 35: 405-12.
  45. Fukino H, Hirai M, Hsueh YM, Moriyasu S, Yamane Y. Mechanism of protection by zinc against mercuric chloride toxicity in rats: effects of zinc and mercury on glutathione metabolism. J Toxicol Environ Health 1986; 19: 75-89.
  46. Cain K, Inayat-Hussain SH, Kokileva L, Cohen GM. DNA cleavage in rat liver nuclei activated by Mg2+ or Ca2+ + Mg2+ is inhibited by a variety of structurally unrelated inhibitors. Biochem Cell Biol 1994; 72: 631-8.
  47. Ramanaiah M, Parthasarathy PR, Venkaiah B. Purification and properties of phospholipase A2 from the venom of scorpion, (Heterometrus fulvipes). Biochem Int 1990; 20 (5): 931-40.
  48. Shamoo AE, Maclennan DH, Elderfrawi ME. Differential effects of mercurial compounds on excitable tissues. Chem Biol Interact 1976; 12 (1): 41-52.
  49. Berg GG, Miles EF. Mechanisms of inhibition of active transport ATPases by mercurials. Chem Biol Interact 1979; 27 (2-3): 199-219.
  50. Chiu VC, Mouring D, Haynes DH. Action of mercurials on the active and passive transport properties of sarcoplasmic reticulum. J Bioenerg Biomembr 1983; 15 (1): 13-25.
  51. Iturri SJ, Pena A. Heavy metal-induced inhibition of active transport in the rat small intestine in vitro. Interaction with other ions. Comp Biochem Physiol C 1986; 84: 363-8.
  52. ScheuhammerAM, Cherian MG. Effects of heavy metal cations, sulfhydryl reagents and other chemical agents on striatal D2 dopamine receptors. Biochem Pharmacol 1985; 34 (19): 3405-13.
  53. Yamanaka K, Yamada S, Hayashi S, Hayashi E. Inhibition by chlorpromazine, metals and I-ascorbic acid of calcium-ATPase and magnesium-ATPase in bovine adrenal medullary microsomes. Jpn J Pharmacol 1984; 34 (4): 447-55.
  54. Chapman DW, Shaffer CF. Mercurial diuretics. A comparison of acute cardiac toxicity in animals and the effect of ascorbic acid on detoxification in their intravenous administration. Arch Int Med 1947; 79: 449-56.
  55. Magos L. The uptake and retention of mercury by kidneys in the rats. In: Miller MW, Clarkson TW (Eds): Mercury, mercurials and mercaptans. Springfield: Charles C Thomas, 1973: 167-86.
  56. Zorn NE, Smith JT. A relationship between vitamin B12, folic acid, and mercury uptake and demethylation. Life Sci 1990; 47: 167-73.
  57. Marin JV. Ascorbic acid therapy of mercurial stomatitis caused by antisyphilitic therapy with report of cases. Rev Med de Rosario 1941; 31: 1127
  58. Flippo TS, Holder WD. Neurologic degeneration associated with nitrous oxide anesthesia in patients with Vitamin B12 deficiency. Arch Surg 1993; 128: 1391-5.
  59. Danielsson BR, Dencker L, Khayat A, Orsen I. Fetotoxicity of inorganic mercury in the mouse: distribution and effects on nutrient uptake by placenta and fetus. Biol Res Pregnancy Perinatol 1984; 5 (3): 102-9.
  60. Beck WS. Cobalamin and the nervous system. Editorial. N Engl Med J 1988; 318 (26): 1752-4.
  61. Trakhtenberg IM. Chronic effects of mercury on organisms. DHEW Publication No. (NIH) 74-473. Washington: U.S. Department of Health, Education, and Welfare, Public Health Service, National Institute of Health, 1974.
  62. Moeschlin S. Klinik und Therapie der Vergiftungen. Stuttgart: Georg Thieme Verlag, 1972.
  63. Girardi G, Elias MM. Effect of different renal glutathione levels on renal mercury disposition and excretion in the rat. Toxicology 1993; 81 (1): 57-67.
  64. Girardi G, Elias MM. Effectiveness of N-acetylcysteine in protecting against mercuric chloride-induced nephrotoxicity. Toxicology 1991; 67 (2): 155-64.
  65. Livardjani F, Ledig M, Kopp P, Dahlet M et al. Lung and blood superoxide dismutase activity in mercury vapor exposed rats: effect of N-acetylcysteine treatment. Toxicology 1991; 66 (3): 289-95.
  66. Chang LW. Neurotoxic effects of mercury – a review. Environ Res 1977; 14: 329-73.
  67. Riggs AF. Sulfhydryl groups and the interaction between hemes in hemoglobin. J Gen Physiol 1952; 1-16.
  68. Iioka H, Moriyama I, Itoh K, Hino K, Okamura Y, Itani Y et al: The role of glutathione on placental amino acid transport (using microvillous membrane vesicles). Nippon Sanka Fujinka Gakkai Zasshi 1987; 39 (12): 2133-6.
  69. Choi BH. The role of glutathione in methylmercury neurotoxicity. Neurotoxicology 1994; 15 (4): 959 (Abstracts from the Twelfth International Neurotoxicolgy Conference, Hot Springs, Arkansas, USA Oct 30 – Nov 2 1994).
  70. Ballatori N, Clarkson TW. Dependence of biliary secretion of inorganic mercury on the biliary transport of glutathione. Biochem Pharmacol 1984; 33 (7): 1093-8.
  71. Gyurasics A, Varga F, Gregus Z. Effect of arsenicals on biliary excretion of endogenous glutathione and xenobiotics with glutathione-dependent hepatobiliary transport. Biochem Pharmacol 1991; 41: 937-44.
  72. Zalups RK, Knutson KL, Schnellmann RG. In vitro analysis of the accumulation and toxicity of inorganic mercury in segments of the proximal tubule isolated from the rabbit kidney. Toxicol Appl Pharmacol 1993; 119 (2): 221-7.
  73. Goodman DR, Fant ME, Harbison RD. Perturbation of alpha-aminoisobutyric acid transport in human placental membranes: direct effects by HgCl2, CH3HgCl, and CdCl2. Teratog Carcinog Mutagen 1983; 3 (1): 89-100.
  74. Mateo MCM, Aragon P, Prieto MP. Inhibitory effect of cysteine and methionine on free radicals induced by mercury in red blood cells of patients undergoing haemodialysis. Toxicology in Vitro 1994; 8 (4): 597-9.
  75. Oudar P, Caillard L, Fillion G. In vitro effect of organic and inorganic mercury on the serotonergic system. Pharmacol Toxicol 1989; 65: 245-8.
  76. Tsai CL, Jang TH, Wang LH. Effects of mercury on serotonin concentration in the brain of tilapia, Oreochromis mossambicus. Neurosci Lett 1995; 184 (3): 208-11.
  77. Rajanna B, Hobson M. Influence of mercury on uptake of [3H]dopamine and [3H]norepinephrine by rat brain synaptosomes. Toxicol Lett 1985; 27 (1-3): 7-14.
  78. Hare MF, Rezazadeh SM, Cooper GP, Minnema DJ, Michaelson IA. Effects of inorganic mercury on [3H]dopamine release and calcium homeostasis in rat striatal synaptosomes. Toxicol Appl Pharmacol 1990; 102 (2): 316-30.
  79. Schweri MM. Mercuric chloride and p-chloromercuriphenylsulfonate exert a biphasic effect on the binding of the stimulant [H-3]methylphenidate to the dopamine transporter. Synapse 1994; 16 (3): 188-194.
  80. Rajanna B, Hobson M, Harris L, Ware L, Chetty CS. Effects of cadmium and mercury on Na+-K+ ATPase and uptake of 3H-dopamine in rat brain synaptosomes. Archives Internationales de Physiologie et de Biochimie 1990; 98: 291-6.
  81. Bartolome J, Whitmore WL, Slotkin TA. Effects of neonatal mercuric chloride administration on growth and biochemical development of neuronal and non-neuronal tissues in the rat: comparison with methylmercury. Toxicol Lett 1984; 22 (1): 101-11.
  82. Shaffi SA. Sublethal effect of mercury and lead on monoamine oxidase in different regions of the brain in three freshwater teleosts. Rev Esp Fisiol 1995; 51: 125-8.
  83. Rodgers DA, Soliman MRI, Ali SF. Effects of mercuric chloride administration on receptor binding in various rat brain regions. Neurotoxicology 1994; 15 (4): 967 (Abstracts from the Twelfth International Neurotoxicolgy Conference, Hot Springs, Arkansas, USA Oct 30 – Nov 2 1994).
  84. Brookes N, Kristt DA. Inhibition of amino acid transport and protein synthesis by HgCl2 and methylmercury in astrocytes: selectivity and reversibility. J Neurochem 1989; 53: 1228-37.
  85. Arakawa O, Nakahiro M, Narahashi T. Mercury modulation of GABA-activated chloride channels and non-specific cation channels in rat dorsal root ganglion neurons. Brain Res 1991; 551 (1-2): 58-63.
  86. Narahashi T, Ma JY. Arakawa O, Ruveny E, Nakahiro M. GABA receptor-channel complex as a target site of mercury, copper, zinc, and lanthanides. Cell Mol Neurobiol 1994; 14 (6): 599-621.
  87. Cutright D, Miller RA, Battistone GC, Millikan LJ. Systemic mercury levels caused by inhaling mist during high-speed amalgam grinding. J Oral Med 1973; 28 (4): 100-4.
  88. Nielsen Kudsk F. The influence of ethyl alcohol on the absorption of mercury vapour from the lungs in man. Acta Pharmacol Toxicol 1965; 23: 263-74.
  89. Hursh JB, Greenwood MR, Clarkson TW, Allen J, Demuth S. The effect of ethanol on the fate of mercury vapor inhaled by man. J Pharmacol Exp Ther 1980; 214: 520-7.
  90. Aposhian HV. Biological chelation: 2,3-dimercapto-propanesulfonic acid and meso-dimercaptosuccinic acid. Adv Enzyme Reg 1982; 20: 301-19.
  91. Aposhian HV. DMSA and DMPS – water soluble antidotes for heavy metal poisoning. Ann Rev Pharmacol Toxicol 1983; 23: 193-215.
  92. Zalups RK. Influence of 2, 3-Dimercaptopropane-1-Sulfonate (DMPS ) and Meso- 2,3-Dimercaptosuccinic Acid (DMSA) on the renal disposition of mercury in normal and uninephrectomized rats exposed to inorganic mercury. J Pharmacol Exp Ther 1993; 267 (2): 791-800.
  93. Jones MM, Basinger MA, Gale GR, Atkins LM, Smith AB, Stone A. Effect of chelate treatments on kidney, bone and brain lead levels of lead-intoxicated mice. Toxicology 1994; 89 (2) : 91-100.
  94. Bigazzi PE. Lessons from animal models: the scope of mercury-induced autoimmunity. Clin Immunol Immunopathol 1992; 65; (2): 81-4.
  95. Anneroth G, Ericson T, Johansson I, Mörnstad H, Ryberg M, Skoglund M et al. Comprehensive medical examination of a group of patients with alleged adverse effects from dental amalgam. Acta Odontol Scand 1992; 50: 101-11.

 

Harald J. Hamre, lege

*  Tannstrøm-målinger tjener først og fremst til å peke ut de amalgamfyllingene som er farligst (kontakt amalgam – edelmetall eller forøvrig stor strømfrisetting gir stor metallfrisetting, derav stor kvikksølvfrisetting), slik at disse kan skiftes ut med metallfritt materiale. Red. anm.

* *  Hamre HJ. Differensialdiagnoser ved amalgamsyke. Tenner & Helse nr. 2/1996: 11-3.